gripnatten

Jeg kan ikke skryte av alt for mye søvn i natt(les en time),men det har gitt meg tid til å tenke. Har tenkt en del på min første innleggelse i 2000 og tenkte jeg skulle skrive litt om den nå:

Februar 2000: Det er seint på kvelden,jeg ligger bak i sykebilen. På vei mot noe ukjent,noe skummelt. Da legen på legevakta sa han ville legge meg inn tenkte jeg ikke på det stedet han har sendt meg til nå,nei jeg tenkte han ville legge meg inn på sykehuset over natten også kunne jeg fullføre planen min dagen etter. Da han sa hvor han hadde tenkt å legge meg inn var min første tanke: Har jeg blitt så gal nå da!!!??? Det sitter en dame med meg bak i sykebilen og hun pøver å holde samtalen i gang. Jeg er egentlig ikke intresert i å prate,men det er bedre enn å tenke på hva som venter der fremme. Jeg er redd og usikker. Plutselig er vi fremme. Jeg blir tatt i mot og må snakke med en lege(en samtale jeg ærlig kan si jeg ikke husker noen ting fra). Kommer etterhvert inn på avdelingen og jeg blir redd da jeg hører at døren bak meg går i lås. Jeg får et rom jeg skal sove på den natten,det er inne på skjerming fordi alle rommene ute i posten er opptatt. En av de ansatte,en veldig hyggelig dame kommer og sier at de må gå igjennom tingene mine,jeg kan huske at jeg tenkte hva slags ting? Jeg hadde jo ikke fått med meg noe så jeg hadde bare de klærne jeg hadde på meg. De gikk igjennom lommene på jakke og bukse. Så fikk jeg ta en røyk og fikk litt mat før jeg gikk for å legge meg.

Dagen etter var det samtale med overlegen,kan ikke si jeg husker mye fra den heller annet enn at jeg gråt og var redd. Jeg ble flyttet ut i avdelingen,inn på et dobbeltrom og heldigvis var det ingen andre på det rommet akkurat da. Dagene gikk og etterhvert fikk jeg en jente inn på rommet. Det gikk ikke veldig bra, hva som gikk galt vet jeg ikke for vi snakket ikke sammen engang. Det endte med utagering fra min side og etterhvert fikk jeg et enerom.

Etter noen dager ble jeg flyttet opp på åpen avdeling,men ble flyttet ned igjen samme kveld pga. selvskading. Det er noen ting jeg husker ganske godt, som den ene gangen broren min kom på besøk og vi fikk sitte på rommet mitt fordi besøksrommet var opptatt. Han hadde med brus og sjokolade og en kortstokk så vi satt og spilte kort i senga mi.

En annen ting jeg husker godt fra min første innleggelse er at jeg var russ det året. Eller egentlig var russ heter det vel. Det var ikke akkurat så mye jeg var med på. For jeg ble lagt inn i februar og skrevet ut en ukes tid før 17 mai hvis jeg ikke husker helt feil.  Det var det je kom på nå skriver mer senere

Det er en stund siden sist jeg skrev nå. Grunnene til det er mange. Det har ikke vært lett å være Hilde de siste ukene. Depresjonen og angsten har gått hånd i hånd. Jeg har hatt nok med å holde hodet over vannet.

Det har selvfølgelig ikke vært like svart hele tiden. Jeg har hatt dager med litt mer farger innimellom. I påsken koste jeg meg mye med den yngste nevøen min som er 14 mnd. Han fikk meg til å "glemme" problemene mine i perioder. Han var med på å gi meg mange pusterom i en vanskelig periode. Go`gutten til tante.

De siste dagene nå har ikke vært like problemløse,så i dag bestemte jeg meg for å ringe på den brukerstyrte plassen jeg har mulighet til å bruke. Heldigvis var den ledig,så nå sitter jeg her på dette velkjente rommet og prøver å samle tankene. Jeg prøver å tenke at nå kan jeg slappe av,at jeg ikke trenger å kjempe mot alt og alle,jeg er trygg nå.... Jeg må bare ta ting som det kommer....

Angsten og depresjonen ser ut til å ha tatt helt over nå,de vil ikke slippe taket. Jeg er sliten og det eneste jeg egentlig vil er å sove. Jeg har sovet mye de siste dagene og det har vært godt,føler jeg trenger det nå. I dag har jeg tilogmed klart å hekle litt og det er lenge siden sist jeg har klart nå. Nå tror jeg jeg snart skal finne senga og prøve å lese litt eller noe.

Vi blogges

Det er en ganske god stund siden jeg skrev sist nå. Det er ganske mange grunner til det. Har de siste ukene slitt ganske mye med angst og alt med det. Det toppet seg i helgen da jeg fikk akutte magesmerter og etter 4 turer på legevakt og en til fastlege ble jeg lagt inn på sykehuset tirsdag kveld. Der var jeg til i dag uten at de har funnet ut hva som er galt og jeg har fortsatt ganske vondt. Skal til fastlegen igjen på mandag så får se om hun har noen ide da om hva det kan være. Har slitt en del med magen i perioder uten at de egentlig finner noe svar på hva som er galt.

Psykisk nå går det veldig opp og ned,med mye angst i perioder. Isolerer meg ikke i like stor grad,men går sjelden ut alene. Søvnen er det også så som så med,men sover litt mer enn jeg gjorde før. Jeg er sliten både fysisk og psykisk etter de siste døgnene på sykehuset og føler på en måte at de ikke tar meg alvorlig siden jeg også har en psykisk sykdom. Jeg føler ganske ofte at de ikke ser det at jeg kan være fysisk syk selv om jeg sliter psykisk. Det har skjedd veldig mange ganger og ofte får jeg spørsmål om psykiske plager når det faktisk er fysisk jeg er dårlig. Det er både slitsomt og veldig sårende når man ikke blir trodd.

Ellers skal jeg nå bruke dagene fremover til å slappe av så godt det lar seg gjøre også håpe at smertene blir litt mindre etterhvert.

Ihvertfall i en liten grad. Jeg er mye i leiligheten,nesten ikke ute. Det er greit akkurat nå. Jeg trenger det for en periode. Nå er jeg en tur hos mine foreldre,blir her til i morgen.

Denne uken har jeg stort sett holdt meg inne i leiligheten. Ikke hatt kontakt med veldig mange,men har ikke vært alene hele tiden for det. Jeg har hatt besøk av naboer og venner og mamma var hos meg en kveld. Jeg tror isolasjonen kommer som en naturlig reaksjon på lite søvn og dermed sterkere angst. Jeg sover nemlig fortsatt alt for lite kanskje tilsammen 5-6 timer i døgnet sånn i snitt. Jeg kjenner det er for lite og jeg er super sliten hele tiden. Jeg tror jeg har vært ute av leiligheten 2-3 ganger denna uka. En gang på butikken og i dag da jeg hadde samtale på DPS og nå da jeg er hos mamma og pappa. Det siden mandag.

Angsten er sterk og den blir sterkere nå da det nærmer seg natt og sengetid. Den lammer meg mange ganger,men jeg vet jeg kommer igjennom det på en eller annen måte. Jeg vil ikke la den knekke meg. Selv om det kanskje er det jeg lar den gjøre ved å isolere meg. Jeg vet faktisk ikke,det er vanskelig og ikke la den styre meg også. Det at jeg ikke klarer gå ut så mye,ikke klarer gjøre alt jeg egentlig vil er vel kanskje et tegn på at den kommer til å vinne.

Det jeg føler ikke mange forstår er at jeg ikke velger det her,men at det er min måte og takle angsten på akkurat nå. Jeg prøver å bryte mønsteret,men det er ikke lett. Jeg prøver nå med å være her hos mine foreldre og ikke være alene hele tiden. Jeg vil ikke ha det som nå,det er bare vanskelig å bryte mønsteret.

Jeg skal på samtale på DPS igjen på mandag også får jeg se hvordan det blir etterpå. Jeg vil ikke ha det som nå,med angsten som de styrende kreftene. Jeg vil ha styringen over livet mitt igjen. Jeg skal ta styringen,jeg må bare klare det først.

Jeg kjenner også mye på sinne for tiden. Da mest når det gjelder det jeg ser på som mas om at jeg må ut og at jeg må bryrte den sirkelen jeg er inne i. Jeg blir sint fordi jeg vet alt det der,men føler jeg ikke får noen forståelse for at jeg er redd og at det er vanskelig for meg.

En liten status oppdatering: Jeg har ikke skrevet på noen dager fordi jeg har vært sliten. Det er ihvertfall hovedgrunnen. Det har vært dager med mye angst og lite søvn. I natt har jeg sovet ganske bra,det er første gang på uker jeg har sovet så mye som denne natten. Det var godt og jeg trengte det virkelig.

Angsten har slitt i meg en stund og er en av grunnene til den manglende søvnen. Den andre kan det hende jeg skriver om ved en annen anledning. Må først se hvordan det går og je tror det er noe je kan takle. Kanskje jeg bare er ovenpå nå fordi jeg har sovet i natt og angsten har sluppet taket litt. Den kommer som regel på kvelden når jeg skal legge meg og gjør det vanskelig,nesten umulig og få sove. I går tok jeg en liten dose med eventuell medisin,noe som gjorde at jeg fikk sove,men jeg kjenner meg tung i kroppen i dag. Det er vanskelig å få gjort noe fordi kroppen ikke helt vil være med.

På dagtid er ting som regel ganske greit,med noen untak selvfølgelig. Det er jo ikke alle dager som er like bra og sånn vil det jo alltid være. Nå er det bare å rette blikket fremover igjen og håpe jeg slipper angsten i kveld og sover godt igjen. Starte på en ny uke i morgen der jeg er uthvilt.

Ute skinner nå solen og det er jo egentlig der jeg burde være,men... Det var den angsten da som kommer ganske fort når jeg prøver meg ut alene. Kanskje det blir en tur ut litt seinere i dag. Nå er jeg egentlig bare trøtt og tung i kroppen. Tankene surrer og jeg vil egentlig bare sove,men prøve å holde meg våken frem til kvelden nå. Da kanskje jeg for nok en god natt.

Vel da er det natt igjen,men får jeg sove? Nei da,her vil ikke søvnen komme. Sov tilsammen tre timer på dagen,en time før møtet og to timer etter. Så siden mandag kl ni har jeg sovet bare tre timer. Det er lite,men ingenting å gjøre med nå. Søvnen vil bare ikke komme. Jeg orker ikke lligge og vri meg så da sitter jeg litt her og litt på sofaen og ser på TV. Jeg sovner sikkert etterhvert. Det er bare slitsomt når de her periodene står på.

Jeg vet egentlig ikke om jeg er på vei opp igjen eller om det er depresjonen som gjør at jeg ikke sover nå. Mulig det er en opptur på vei igjen for jeg føler meg mer kreativ igjen og føler at det går lettere med det meste nå. Det er bare det at jeg ikke trenger det her akkurat nå. Jeg skulle helst fått meg litt mer søvn enn det det har vært nå det siste døgnet. Det skremmer meg litt at jeg ikke sover forsi jeg er redd for å bli sykere av det. Jeg vet jo hva lite søvn kan gjøre med meg...

Ellers gikk møtet jeg hadde ganske greit og jeg tror ting kommer til å gå seg til etterhvert. I morgen,eller rettere sagt seinere i dag kommer mamma en tur og det hadde egentlig vært  greit å fått noen timers søvn. Det blir nok til at jeg setter meg ned med skriveblokk og penn etterpå og fortsetter på det prosjektet jeg prøver meg på. Det er ingenting jeg liker bedre enn å sitte med en skriveblokk og prøve å få ned noe som kanskje en dag kan brukes til noe. Jeg er kanskje litt rar,men det er noe med det å skrive for hånd jeg liker veldig godt.

Kanskje det blir til at jeg skriver et brev eller to til noen venninner. Skal en tur til byen med mamma så da kan jeg få sendt de da. Har et par jeg skulle ha svart på og det er jo alltid hyggelig med et brev i postkassa og ikke bare regninger.

Jeg orker ihvertfall ikke ligge å vri meg så da sitter jeg til jeg føler at jeg kan klare sovne. Nå føles det ikke som om jeg klarer det så da får natta gå til å være kreativ isteden.

Det kan også hende jeg får besøk i ettermiddag,men må se ann om jeg får sovet noe. Hvis ikke utsetter jeg det besøket og ber han komme torsdag isteden. Nei nå får jeg sette meg under dyna. Først lage meg en kopp kakao og håpe det gjør at jeg kan bli litt trøtt....

Vi blogges

Det har vært en lang natt,en natt uten søvn. Denne gangen ikke fordi jeg er på den rosa skyen for den har forsvunnet for en stund nå. Jeg sover som regel dårlig uansett om jeg er oppe eller nede. Grunnen til at jeg ikke har skrevet på noen dager er rett og slett at jeg ikke har orket. På lørdag ettermiddag gikk all energi ut av meg. Så etter det lå jeg stort sett på sofaen og så på tv. Jeg orket ingenting,var litt på nett innimellom,men orket ikke det lenge av gangen heller.

Det var ikke uventet at det kom en nedtur nå. Etter ca. fire uker langt over gjennomsnittet måtte det jo skje før eller siden. Selv om jeg er deprimert nå er det ikke så ille at jeg ikke takler det. Det går på et vis,jeg tar en time av gangen og sånn kommer jeg meg igjennom dagene.

I går gikk jeg og en nabo en tur til byen og det var kjempe koselig. Jeg fikk kjøpt meg en genser og fikk handla inn litt mat.

Nå sitter jeg og gruer litt for et møte jeg skal ha på DPS i dag. Jeg er egentlig sikker på at det kommer til å gå bra,jeg er bare ikke så glad i sånne møter. Heldigvis er jeg trygg på de jeg skal snakke med. Møtet er kl 14 i dag så jeg lurer på om jeg skal prøve å sove litt før det. Er ikke helt sikker på hvor lurt det egentlig er å sove nå redd for det og bli alt for trøtt under samtalen og at det kanskje er lurt og vente til etter samtalen med å legge meg. Heller bøtte nedpå med kaffe for å holde meg våken.

Jeg har tenkt mye de siste dagene. Det har ikke bare vært lett,men jeg prøver si til meg selv at jegg kommer meg igjennom denne perioden også. Jeg er STERK nok til det. Jeg skal klare det og det kommer til å gå bra til slutt. Det at jeg har mennesker rundt meg som jeg kan kontakte hvis jeg trenger det hjelper også veldig.

Natten har gått med til å se på tv og å høre radio og sitte her ved dataen. Og selvfølgelig har jeg jo da prøvd å sove litt innimellom,men Jon Blund glemte meg vist i natt. Det er første natt på lenge uten søvn i det hele tatt. Som regel har jeg sovet ihvertfall noen få timer. Det å ikke sove går for en dag eller to jeg bare håper det ikke blir mer enn det.

I natt har det blitt alt for mye røyking og en del negative tanker. Så nå må jeg prøve fokusere på noe annet derfor tenkte jeg jeg skulle sette meg og hekle litt.

Vi blogges=)

Jeg føler så mye for tiden. Alt for sterkt,alt for skremmende. Jeg er fortsatt oppe på min rosa lille sky. Fire uker nå,ikke dårlig... Nå begynner jeg virkelig bli sliten,men på en god måte det også. Ingen skal komme og fortelle meg at det ikke er det at jeg så og si er medisinfri nå som har gjort til at denne oppturen har vart så lenge ihvertfall... Jeg er overbevist om at det er grunnen.

Det eneste som er dumt med det her nå er at jeg sliter med søvnen. Sovner alt for seint da gjerne ikke før i fire tiden på natta,men sover ihvertfall noen timer da.Jeg er glad for å se at oppturene blir lengre og håper nå på en myk landing. At jeg etterhvert kan finne en slags mellomting.

Jeg har jo alltid vært redd for følelsene mine og det er mange av dem jeg må lære kjenne på nytt nå. Det er skremmende og det er godt. Nå føler jeg at jeg lever,altså virkelig lever. Selv om jeg er kjempe sliten nå så er det godt. Jeg vil bare det skal vare,samtidig som jeg gjerne vil lande litt ihvertfall. Snakker da om en myk landing der jeg fortsatt kan være glad og kjenne på gode følelser,men nå er det litt for mye av det gode om det er mulig.

Jeg fant en gammel skrivebok. Jeg er ikke helt sikker på når den er fra men har regnet ut at den kan være fra ca 2010. Da var jeg veldig usikker på hvem jeg egentlig var eller kanskje ikke usikker bare lurte på om jeg skulle tørre ta skrittet ut i verden,ut av skapet. Ja jeg er bi og har vist det i mange år men hadde ingen og snakke om det med. Ikke akkurat da ihvertfall. De fleste som kjenner meg vet det vel nå tror jeg. Det var egentlig ikke det som jeg skulle skrive om nå da. I boka fant jeg noen dikt og tenkte jeg skulle skrive de inn her nå.

Regnet øser ned,

en jevn rytme,

et tegn på høst.

Ute er det mørkt,

det er natt,

alt jeg hører er regnet.

Rytmen roer meg ned,

skulle gjerne vært der ute.

Bare stått der i regnet.

Jeg liker regn,

kanskje er jeg rar,

men det er noe beroligende ved regnet.

Det var det ene og det er noen til jeg gjerne vil dele med dere

Vil du vite hva jeg tenker?

Hva jeg føler?

Hvem jeg er?

Vil du takle sannheten?

Smerten og usikkerheten?

Jeg kan fortelle,

men du må spørre først.

For jeg kan ikke vite

akkurat hva du lurer på

Jeg gir deg med dette retten til

å spørre om hva du vil.

Men da må du også

tåle sannheten!

Og her kommer det siste for denne gang:

Jeg ber deg,vær forsiktig.

ikke gjør noe du vil angre i morgen.

Jeg ber deg,

ikke lek med hjertet mitt.

Ikke si du liker meg,

for så  å bare gå din vei

uten å se deg tilbake....

Det var en tid med mye følelser. Det står litt til i boken skal se nøyere på den og se om det er mer je vil dele=)

Vi blogges

Sitter her og surrer. Masse tanker og mye jeg skulle,burde ha gjort. Har bare litt liten arbeidslyst nå. Jeg har hatt en kjempefin dag til nå bare kost meg. Hatt besøk av en nabo og sitti og skravlet. Jeg har jo nfått gjort noe i dag da. Jeg har fått vasket litt klær og gått en liten tur i det fine været. Rett og slett bare tatt det med ro. Prøver å lande litt her hjemme. Jeg er ikke like emosjonell i dag. Det er igrunn veldig godt. I går og på tirsdag var jeg på gråten hele tiden. Nå er jeg bare glad igjen.

Tenkte jeg skulle se litt i den hekleboka jeg fikk og se om det er noe der jeg vil prøve meg på. Har jo sett en del ting der allerede jeg skal prøve på etterhvert. Må bare ha riktig garn og sånn først. Det var kjempemange fine oppskrifter i den. Boka heter løkker og masker. Det var også en kjempefin beskrivelse av de forskjellige masketypene og fine beskrivelser om hvordan man skal lage de forskjellige tingene. Har spesielt sett meg ut et teppe jeg har lyst å prøve meg på.

Tror muligens det blir en gåtur til i dag. Må jo nyte det fine været når det er her.

Vi blogges